Kom, mai, du skjønne, milde, gjør skogen atter grønn.

Og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn!

Hvor ville jeg dog gjerne at jeg igjen deg så!

Akk. kjære mai, hvor gjerne gadd jeg i marken gå!

Om vint’ren kan man have vel mangt et tidsfordriv.

Man kan i sneen trave – å ja, et lystig liv!

Men når seg lerker svinger mot sky med liftlig slag.

På engen om å springe – det er en annen sak!

Kom derfor, mai, du milde, gjør skogen atter grønn,

og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn!

Hvor ville jeg dog gjerne at jeg igjen deg så!

Akk, kjære mai, hvor gjerne gad jeg i marken gå.